Bitcoin har de siste årene blitt et hett tema i både finansverdenen og i miljødebatter. Kritikerne mener at det enorme strømforbruket som brukes til utvinning av Bitcoin gjør kryptovalutaen til en klimaversting, mens tilhengerne påpeker at mengden strøm i et globalt perspektiv fortsatt er marginal og kan komme fra fornybare eller overskuddsstrømkilder. Samtidig argumenteres det for at Bitcoins begrensede tilbud på 21 millioner mynter skaper en deflatorisk mekanisme som vil kunne oppfordre til sparing fremfor overdreven forbrukskultur.

I denne artikkelen skal vi se på hvordan Bitcoin fungerer, hva som ligger bak Proof of Work (PoW) versus Proof of Stake (PoS), og på hvilken måte Bitcoins energibehov kan ses i et større perspektiv. Vi tar også for oss noen eksempler på hvordan Bitcoin-utvinning kan bruke overskuddsstrøm som ellers ville gått tapt, samt hvilke økonomiske konsekvenser kryptovalutaens deflatoriske karakter kan ha for fremtidens finansielle landskap.

Hva er Bitcoin?

Bitcoin er en digital valuta oppfunnet av en person eller gruppe under pseudonymet Satoshi Nakamoto i 2008. Den skiller seg fra tradisjonelle valutaer (kalt fiat-valutaer, som for eksempel norske kroner og amerikanske dollar) ved at den ikke utstedes eller kontrolleres av en sentralbank. I stedet driftes Bitcoin av et distribuert nettverk av datamaskiner som verifiserer og lagrer transaksjoner i en blokkjede (blockchain). Denne blokkjeden er åpen, offentlig og nærmest umulig å forfalske.

Fiat-valutaer er penger som har verdi fordi myndighetene har bestemt at de har verdi. Det er altså ikke lengre en direkte oppdekning i gull eller sølv. I kontrast til dette er Bitcoin basert på kryptografiske bevis og en programmerbar knapphet: total mengde Bitcoin som noen gang kan eksistere, er satt til 21 millioner. Med et slikt tak mener noen at Bitcoins fremtidige kjøpekraft kan bevares bedre enn fiat-valutaer, som ofte utsettes for inflasjon på grunn av sentralbankers styring og trykking av penger.

Proof of Work (PoW) kontra Proof of Stake (PoS)

Kryptovalutaer kan ha ulike metoder for å oppnå konsensus i blokkjeden, altså enighet om hvilke transaksjoner som er gyldige. De to mest kjente konsensusmekanismene er Proof of Work (PoW) og Proof of Stake (PoS).

  • Proof of Work (PoW): I et PoW-system konkurrerer “minere” (datamaskiner) om å løse komplekse matematiske oppgaver for å validere transaksjoner og generere nye blokker i blokkjeden. Bitcoin, som bruker PoW, belønner minere med nye Bitcoin for hver ny blokk de finner. Denne prosessen krever betydelige mengder energi, fordi datamaskiner konstant arbeider for å løse oppgavene raskest mulig.
  • Proof of Stake (PoS): I et PoS-system avgjøres muligheten til å validere en ny blokk (og dermed tjene belønninger) av hvor mye av den aktuelle kryptovalutaen du har i “innsats” (stake). I prinsippet kreves det mindre energi, fordi man ikke trenger å utføre like mange komplekse beregninger. Eksempler på PoS-baserte kryptovalutaer er Ethereum (etter sin overgang i 2022) og Cardano.

Bitcoin har så langt holdt fast ved PoW og lite tyder på at dette vil endres. Talsmenn for Bitcoin understreker at PoW gir en svært høy grad av sikkerhet i nettverket, siden en potensiell angriper måtte investere enorme ressurser (strøm, maskinvare, tid) for å endre blokkjeden. Kritikere mener derimot at PoW er svært ressurskrevende og miljøbelastende. Likevel er det verdt å se nærmere på tallene for å forstå hvor stort dette energiforbruket faktisk er.

Hvor stort er egentlig Bitcoins energiforbruk?

Man hører ofte at Bitcoin forbruker like mye strøm som et helt land, og at dette dermed er kritisk for klimaet. Ifølge Cambridge Bitcoin Electricity Consumption Index (en veletablert kilde for å anslå forbruket), kan energiforbruket til Bitcoin svinge betydelig, men det blir ofte anslått til å ligge et sted mellom 0,5 % og 0,7 % av verdens totale strømforbruk. Dette kan fortsatt høres mye ut, men det betyr samtidig at nesten 99,3 % av strømmen i verden brukes til andre formål.

Selv om det er legitimt å ta opp bekymringer rundt energimengden som kreves for Bitcoin-mining, er det altså bare en brøkdel av den globale energien som går med. For perspektiv: klesindustrien, transportsektoren, og ulike underholdningsbransjer (inkludert datasentre for streaming) bruker hver for seg langt større mengder energi. Den reelle utfordringen ligger i hvilke energikilder som benyttes, og om man kan tilrettelegge for at Bitcoin-mining hovedsakelig baserer seg på fornybar energi eller overskuddsenergi som likevel ville gått til spille.

Bruk av overskuddsstrøm og fornybare kilder

Et av de mest spennende aspektene ved Bitcoin-mining er muligheten for å benytte strøm som ellers ville vært ubrukt. Mange regioner produserer til tider mer kraft enn det er behov for, særlig når det gjelder fornybare energikilder som vannkraft og vindkraft. Når etterspørselen er lav eller infrastrukturen ikke er utbygget for å sende strømmen til andre steder, ender store mengder potensielt ren energi opp med å gå tapt.

I tillegg finnes det utvinning av olje og gass hvor det forekommer gassflaring (“flaring”). Dette innebærer at man brenner av gass som ikke lønner seg å transportere eller ta vare på. Ved å bruke mobil Bitcoin-gruvedrift, som kan settes opp nær en oljebrønn, kan man i stedet omdanne denne gassen til elektrisitet for å drive miner. På denne måten reduseres skadelige utslipp av metan, samtidig som energien utnyttes mer effektivt.

I praksis kan Bitcoin-mining flyttes dit det er billigst og mest overskudd av energi. Dette fører ofte til at minere aktivt leter etter fornybar energi eller energi som uansett ville blitt sløst bort. Noen eksempler:

  • Vannkraft i avsidesliggende områder: Fjellområder med elver som ikke har et stort lokalt strømbehov, kan levere rikelig med vannkraft.
  • Vind- og solparker: Når det blåser mye eller solen skinner kraftig, kan strømproduksjonen overgå etterspørselen.
  • Gassutvinning og flaring: Ubrukt gass kan omdannes til strøm istedenfor å brennes bort uten nytte.

På denne måten kan en del av energibehovet til Bitcoin i realiteten bidra til å utnytte ressurser som ellers ville bli ubrukt, og dermed redusere det totale økologiske fotavtrykket. Samtidig er det klart at ikke all Bitcoin-mining er grønn, og det finnes fortsatt regioner der kullkraft og annen fossil energi benyttes. Fremtidige løsninger vil dermed handle om å insentivere og fremme flytting av miningaktivitet til fornybare og bærekraftige energikilder.

Bitcoin-mining i et globalt perspektiv

Energikilde Potensiell andel av Bitcoin-mining Fordeler
Fornybar (vann, vind, sol) 40–75 % Lavt CO2-avtrykk, utnytter overskuddsstrøm
Kullkraft Varierende (synkende trend) Ofte rimelig, men høyt klimaavtrykk
Gass (inkl. flaring) Økende Kan redusere metanutslipp og utnytter ubrukt energi

Som tabellen over illustrerer, er det vanskelig å gi et eksakt tall på hvor mye av Bitcoin-miningen som er fornybar, ettersom sammensetningen endres over tid. Studier antyder likevel at en betydelig andel av mining i dag skjer med ren energi, spesielt i Kina før strengere reguleringer kom, samt i land som Island, Canada, Norge og USA (f.eks. Texas), der fornybare kilder er lett tilgjengelige og/eller rimelige.

Deflasjon kontra inflasjon

Et annet viktig aspekt ved Bitcoin, som også kan knyttes til klimaspørsmålet, er valutaens mekanisme for begrenset tilbud. Bitcoin har en fast grense på 21 millioner mynter som skal utvinnes. Over tid vil nye Bitcoin-minere motta færre og færre nye mynter som belønning, en prosess kjent som “halvering” (halving). Når alle 21 millioner mynter er utvunnet, vil ingen nye Bitcoin skapes. Dette skaper en deflatorisk tendens, i motsetning til fiat-penger, der myndighetene kan øke pengemengden etter eget behov.

Hvorfor er dette relevant for miljødebatten? Fordi mange argumenterer med at en deflatorisk valuta oppfordrer til sparing fremfor forbruk. Hvis man forventer at verdien av Bitcoin vil øke over tid, er det mindre insentiv til å bruke den på kortsiktige formål. Dette står i kontrast til fiat-systemer der myndighetene og bankene kan øke pengemengden, noe som vanligvis fører til inflasjon. Inflasjon innebærer at pengenes kjøpekraft synker over tid, hvilket fører til at mange velger å bruke penger raskere, noe som igjen kan stimulere produksjon og forbruk – men dermed også potensielt øke presset på jordens ressurser. En fiat økonomi er bygget opp rundt tankegangen om stadig høyere produksjon og høyere forbruk, et bruk og kast samfunn med andre ord.

I et system hvor verdien av pengene stiger, vil overforbruk kunne bli mindre vanlig. Man vil naturligvis trenge et visst forbruk i et samfunn, men en balansert tilnærming hvor man ikke konstant jager nyeste produkt, kan bidra til en mer bærekraftig utvikling. Bitcoin-tilhengere mener derfor at kryptovalutaens deflatoriske egenskaper i det lange løp kan gagne både økonomien og miljøet vesentlig og vil gjøre opp for det høye strømforbruket mange ganger.

Hva mener skeptikerne?

Til tross for disse mulighetene er det viktig å anerkjenne kritikken. Skeptikere peker på at:

  • Bitcoin ikke nødvendigvis bare bruker overskuddsstrøm. I mange tilfeller benyttes fremdeles strøm fra kull- eller gasskraftverk.
  • Dersom Bitcoin-prisen stiger kraftig, kan det oppstå et lønnsomt marked for å drive mining hvor som helst, også i områder med skitten energi.
  • Teknologiske løsninger kan endre situasjonen. Flere mener Bitcoin burde gå over til Proof of Stake hvis man ønsker å redusere strømforbruket.
  • Det finnes usikkerhet rundt hvor stort problem flaring og lignende utslippskutt faktisk løser på globalt nivå.

Likevel er det et poeng at kryptonettverket fortsetter å utvikle seg. De fleste mener at dagens situasjon – med økende interesse for grønn og billig strøm – vil fortsette å favorisere “ren” mining. Selv store skeptikere erkjenner at energimarkedene, politiske reguleringer og ny teknologi kan endre sammensetningen av energikilder dramatisk i årene som kommer.

Fordeler med Bitcoins klimaperspektiv

Det finnes flere argumenter som taler for at Bitcoin, på tross av sitt rykte, kan være positiv for klimaet på lang sikt:

  • Insentiver for fornybar utbygging: Når mining-selskaper aktivt søker etter rimelig, grønn energi, kan det fremskynde investeringer i fornybar energiinfrastruktur.
  • Bruk av avfallsgass og overskuddsstrøm: Metan som tidligere ble brent av (uten å bli utnyttet), kan i stedet bidra til inntekter gjennom Bitcoin-mining.
  • Global økonomisk innovasjon: Bitcoin og andre kryptovalutaer bidrar til å utforske nye økonomiske modeller som kan redusere avhengigheten av inflasjonsdrevne fiat-systemer og en mer rettferdig global økonomi.
  • Kan fremme sparing og ansvarlig konsum: En deflatorisk valuta kan dempe overforbruk og dermed bidra til å avlaste verdens ressurser.

Ingen av disse fordelene står uimotsagt, men de gir et innblikk i hvorfor stadig flere ser en bærekraftig fremtid for Bitcoin, dersom energimiksen utvikler seg grønnere, og dersom økonomiske strukturer tilpasser seg de deflatoriske egenskapene.

Oppsummering: Veien videre for Bitcoin og klima

Bitcoin er uten tvil en energikrevende teknologi, ettersom den bruker Proof of Work for å oppnå sikkerhet og tillit i nettverket. Denne mekanismen har ført til anklager om at Bitcoin er en klimaversting, særlig sett i lys av globale klimautfordringer og nødvendigheten av å redusere utslipp. Men når man regner ut Bitcoins energiforbruk, befinner det seg fortsatt på under én prosent av verdens totale strømforbruk. I den store sammenhengen er dette altså ikke nødvendigvis den største synderen.

Samtidig har Bitcoin noe få andre systemer kan skilte med: en programmert knapphet på 21 millioner mynter. Mange ser dette som en deflatorisk drivkraft som kan oppmuntre til en mer bærekraftig økonomi, rettet mot sparing og langsiktig tenkning. Ved å benytte overskuddsstrøm og redusere flaring av gass, kan mining dessuten bidra til å bedre energisystemenes effektivitet.

Skal man i fremtiden kunne forsvare Bitcoins klimaavtrykk, krever det likevel at aktørene bak mining følger de mest bærekraftige veiene. I den grad man kan bruke vannkraft, vind, solenergi eller energi fra flaring, bidrar Bitcoin faktisk til å redusere utslipp sammenlignet med om slike energikilder skulle ha gått til spille. Dersom energimiksen derimot vris tilbake til kull- og olje, vil debatten fortsette å være svært polarisert.

Med økende press fra både myndigheter og opinion, vil sannsynligvis flere minere jakte på rene og rimelige energikilder. I takt med at teknologien modnes, og fornybar energi blir stadig billigere, er det mulig at Bitcoin-mining mer og mer blir et positivt element i det globale energibildet.

Det gjenstår å se hvordan Bitcoin vil bli regulert i årene fremover, men det ser ut til at selv kritikere anerkjenner at det finnes løsninger som kan dempe energibruken og redusere miljøavtrykket. Uansett hvor man står i debatten, er det hevet over tvil at Bitcoin allerede har endret måten verden tenker penger og verdi på – og den utviklingen kan også føre til en innovativ og grønnere energifremtid.